Suksesshistorier

Jeg fikk vanlig «sunn» kost i oppveksten

Jeg har alltid vært av den oppfatning at jeg har spist og levd relativt sunt. Fra jeg var liten har jeg drevet med idrett, og matvanene i barndommen er hva som kan beskrives som relativt normalt med norske øyne. Vi spiste lite godteri og drakk lite brus, dette var forbeholdt til helgen. Det var intet lavkarbo, men moderate/små mengder med sukker. Dog mye brød og poteter (som i alle norske hjem).

I ungdomsårene trente jeg veldig mye

Fra jeg var 15 til jeg var 20 år drev jeg aktivt med friidrett/mellomdistanse og trente et sted mellom 20 og 25 timer i uka. Jeg gikk på Wang toppidrett, så det var trening opptil to ganger om dagen, i tillegg til mye reising fra Asker til Oslo og fra Asker til Bærum. Det var klart at jeg måtte spise mye og riktig for at kroppen ikke skulle bryte sammen.

Kostrådene vi fikk

På skolen og i friidrettsklubben var det flere foredrag om riktig kosthold. Vi som trente så mye hadde et spesielt behov for karbohydrater. Vi fikk beskjed om at vi nesten kunne spise ubegrenset av dette, da vi trente så mye og hadde høy forbrenning. Vi trengte mye energi. Grovt brød med magert pålegg var det beste, i tillegg til mye grønnsaker og fisk. Kjøtt var greit, men inneholdt mettet fett som var usunt. Som sagt så gjort. I løpet av de to siste årene på videregående spiste jeg daglig et sted mellom 12 og 17 brødskiver!

Matpakken var det mamma som smurte, og hun syntes det virket noe kjedelig med det magre pålegget, så det ble også en del majones og fete pølser, i tillegg til kokt skinke med Brelett. Hun bakte også brødet selv, noe som gjorde at hun visste hva som var i brødet. I tillegg drakk jeg minimum tre liter vann i løpet av skoledagen.

Kostråd fra Olympiatoppen

Under et foredrag om kosthold i regi av Olympiatoppen var det to spørsmål jeg husker veldig godt. Det ene var inntaket av ferdigmat og frossenpizza. Svaret på dette var at det ikke var så sunt, men hvis en hadde litt salat/grønnsaker ved siden av ville det gå greit. Det andre spørsmålet gikk på godteri og brus. Siden vi trente så mye utgjorde ikke dette noen fare for oss, det var kun tomme kalorier. Sunt var det ikke, men heller ikke farlig å spise, så lenge det ikke ble enorme mengder. Grunnet store mengder trening var dette noe vi ville forbrenne. Sportsdrikker som Isostar og XL-1 ble anbefalt under trening.

Jeg var slank og kunne spise det jeg hadde lyst på

Siri (kjæreste) og jeg kunne spise masse godteri en lørdagskveld, i tillegg til 1,5 liter brus. Vi ville jo ikke bli fete av dette, da vi trente så mye. Aldri tenkte jeg på at dette var farlig, jeg ble jo ikke tykk av dette. På denne tiden spiste jeg hva det passet meg, og drakk hva det passet meg. Jeg trente mye og var slank, og tenkte aldri på noe tidspunkt at noe mat/drikke ikke var hensiktsmessig å spise. Jeg husker ikke eksakt vekten min på denne tiden, men mener å huske den lå på rundt 73/74 kg.

Jeg sluttet med konkurranseidrett

Etter endt videregående ble det mindre løping, og jeg sluttet å konkurrere i friidrett. Grunnen til dette var at jeg hadde liten fremgang, tross store treningsmengder. Jeg fortsatte det samme kostholdet, men i mindre mengde. Jeg spiste det som passet meg, jeg hadde jo aldri behøvd å ta hensyn til dette, så hvorfor skulle jeg gjøre det nå?

Jeg spiste alt fra McDonalds, brødskiver, ferdigmat, halvfabrikata, Deli de Luca etc. Under studietiden ble det mye frossenpizza og annen ferdigmat. Jeg orket liksom ikke bruke masse tid på matlaging kun til meg selv. Jeg drakk melk, sjokolademelk, juice og noe brus. I tillegg ble det en del øl i festlige anledninger. Vann drakk jeg lite av. Godteri spiste jeg når det passet meg, alltid i helgen og av og til midt i uka. Det ble begrenset med grønnsaker og fisk.

Trening var i perioder noe løping og litt fotball. Jeg bodde jo ikke hjemme lenger, så jeg hadde ingen faste rutiner omkring måltider, noe jeg i utgangspunktet hadde vært vant med. Hva som var sunt og ikke hadde jeg lite kunnskaper om. Jeg visste at jeg spiste for lite grønnsaker og at jeg burde tatt tran. Jeg var nok klar over innerst inne at mye av maten ikke var den sunneste, men skadelig kunne det ikke være.

Jeg hadde lært at fett, egg og kolesterol var farlig

Eller jo, fett var farlig, det hadde jeg lært, og da spesielt fett fra bacon etc. I tillegg var det farlig å spise for mye egg, men jeg trenge proteiner, for det var sunt siden jeg trente. Og karbohydrater ga meg energi. Det var omtrent det jeg visste. Jo, en ting til: høyt kolesterol, det var ekstremt farlig. Familien hadde vært på Rikshospitalet en gang på 90‐tallet og fått sjekket kolesterolet sitt. Det var arvelig høyt kolesterol i familien ble det sagt. Jeg måtte passe på inntaket av fett og kjøtt – hvis ikke fikk jeg tette blodårer.

Etter hvert ble jeg mer bevisst på hva jeg spiste

Da jeg flyttet sammen med min ungdomskjæreste i 2007, ble vi noe mer bevisste på hva vi puttet i oss. Siden hun er bioingeniør, har hun en del kunnskaper om HDL-kolesterol, LDL-kolesterol etc. Men som de fleste andre var også hun lært opp til, og trodde også, at det var fettet som var den store synderen, da spesielt det mettede fettet.

Vi trappet noe ned på inntaket av brus, men det ble en del godteri, og vi kunne på en lørdagskveld fint sluke en stor sjokoladeplate, en pose Fox og smågodt. Skulle vi se en film midt i uka, ble det ofte noe godteri til denne også. Vi var nok ingen utpregede godtespisere, men vi spiste hva vi fikk lyst på. Kona mi har alltid vært veldig slank, og har kunnet spise alt hun orker uten å legge på seg. Så lenge man er slank er man sunn, var vel noe vi begge tenkte.

Vi har alltid vært glade i å spise ute, og ble etter hvert mer opptatt av å lage maten fra bunnen av i helgene. I ukedagene ble det mye halvfabrikata som pasta med Dolmio, Uncle Bens etc. Ris, pasta eller potet var fast til hvert måltid.

Vekten begynte å øke

Litt etter litt gikk jeg opp i vekt, og det tok ikke mange årene fra jeg sluttet å trene før jeg passerte 80 kg, så 83 kg og nådde en topp med 88 kg sommeren 2011. Dette irriterte meg, da jeg alltid hadde hatt en veltrent kropp. Selvbildet var på vei ned. Jeg trente i denne perioden noe, og jeg forundret meg over at jeg ikke ble slankere og hadde mer fremgang. Jeg hadde jo en veldig bra grunnlag for trening siden jeg hadde trent mye i ung alder.

Jeg hadde for dårlig sædkvalitet

På denne tiden ønsket vi oss barn, dette gikk ikke da min sædkvalitet var for dårlig. Etter en lang utredning kom man frem til at jeg produserte for mye av hormonet FSH (follikkelstimulerende hormon), og at jeg av den grunn produserte for få sædceller. Vi fikk tilslutt barn desember 2010 ved hjelp av assistert befruktning på Rikshospitalet.

Vi begynte å lage mat fra bunnen av

Da vi fikk barn ble vi enige om at vi skulle slutte med ferdigmat. Vi tenkte at den kanskje ikke var så næringsrik. All mat skulle lages fra bunnen. Kona mi har alltid vært opptatt av god helse, og begynte å interessere seg for supermat. Jeg leste også boken om supermat, men som skeptikeren jeg var, avfeide jeg det hele. Bedre med vanlig mat tenkte jeg.

Jeg trente masse og gikk opp i vekt

På denne tiden trente jeg masse, men gikk ikke ned i vekt, jeg gikk faktisk opp, og nådde en topp på 88 kg, BMI på 28 (jeg er 178 cm), navlemål 96 cm og brystmål 106,5 cm. Jeg var en litt kraftig plugg, jeg vil nok si på grensen til overvektig. Mange syns jeg bare var godt hold.

Jeg prøvde å begrense matinntaket, da jeg var overbevist at det var kaloriinntaket mitt som var feil. På vektklubb.no leste jeg at grunnen til overvekt var at kaloriinntaket var for høyt i forhold til hva man forbrente. En hel sommer løp jeg 8–10 km hver dag, og begrenset inntaket av mat. Vekten forble den samme. Jeg gikk til fastlegen min for en årlig sjekk (mamma passet alltid på dette), og han kunne fortelle meg at jeg hadde litt høyt kolesterol. Jeg måtte derfor begrense inntaket av animalsk fett. Som sagt så gjort, men kolesterolverdiene gikk ikke ned. I tillegg hadde jeg forhøyede verdier av gamma GT, noe var kanskje galt med leveren?

Så ble jeg syk og fikk diagnosen Crohns sykdom

Våren 2011 begynte jeg å få store smerter i magen. Det ble så ille at jeg måtte sette meg ned mens jeg underviste. Jeg måtte også hyppigere på do, og det føltes som om jeg aldri fikk tømt meg. Jeg hadde alltid vært plaget av en del luft i tarmen og det gikk sjelden en dag uten store utluftinger bak. Disse plagene hadde jeg hatt siden begynnelsen av tyveårene. Vi tullet mye med dette, og jeg tenkte at ”det bare var sånn”.

Plagene tiltok, jeg oppsøkte lege og ble undersøkt med koloskopi. På Bærum sykehus fikk jeg i juli 2011 diagnosen Crohns sykdom. Det var deilig endelig å få svar på hvorfor jeg hadde hatt vondt, men også nedslående å høre at det var en sykdom jeg måtte leve med resten av livet. Jeg ble satt på medisin, prednisolon, som jeg skulle gå på i 8 uker. Deretter skulle jeg over på immundempene midler, for å holde sykdommen i sjakk. Legen spurte ikke om hvordan kosthold jeg hadde, om jeg røkte, drakk mye alkohol eller om jeg var fysisk aktiv. Dette hadde ingenting med sykdommen å gjøre skulle jeg få vite senere.

Medisinen gav meg bivirkninger

Etter å ha gått på medisinene en stund ble jeg bedre i tarmen, men den generelle almenntilstanden i kroppen forverret seg. Jeg fikk spesielt to bivirkninger: magesår og masse kviser på ryggen og i ansiktet (noe jeg var veldig plaget med frem til jeg var ca. 19 år). Jeg fikk medisiner også mot dette (altså to medisiner mot bivirkningene av den første). Vekten gikk opp, og det føltes ut som om kroppen forfalt. Det var ingenting jeg kunne gjøre for å forhindre det. Jeg orket ikke trene eller gjøre noe fysisk. Konsekvensen av dette var at jeg ble veldig nedstemt og lei meg (noen vil kanskje si jeg var deprimert).

Jeg søkte etter mer kunnskap

Jeg meldte meg inn i Landsforeningen mot fordøyelsessykdommer (LMF) og leste masse på internett om sykdommen. Jeg snakket jevnlig med legene på Bærum sykehus, og de fulgte meg godt opp. Jeg spurte så en lege under en samtale på telefonen om kosthold hadde innvirkning på sykdommen. Jeg fikk til svar at det var ingenting som tydet på det, eneste var røyking. Jeg syns likevel det var rart at jeg, som alltid har vært fysisk aktiv, aldri røkt eller snust, drukket minimalt med alkohol og levd relativt sunt, skulle få en slik sykdom.

I følge legene på Bærum sykehus var dette ikke en livsstilssykdom. Etter endt pillekur bestemte jeg meg for at jeg ville prøve noe annet enn piller for å bli frisk. ”Dette kan ikke være normalt” tenkte jeg. Jeg ville se om jeg kunne gjøre noe med kostholdet mitt, det er jo tross alt en tarmsykdom. Men legene var bekymret, en av dem jeg pratet med mente dette var uansvarlig og farlig. Den ene legen mente jeg ikke fjernet årsaken til problemet, noe jeg gjorde ved å ta medisiner som dempet immunforsvaret.

”Hvorfor jobber immunforsvaret mot kroppen?” spurte jeg. Det visste han ikke, men kanskje var det arv. Litt tilfeldig fant jeg en historie om en person i LMF sitt medlemsblad som hadde prøvd lavkarbo. Jeg visste ingenting om dette før jeg leste om denne kvinnen. Jeg var skeptisk til å begynne med, dette var jo helt motsatt av hva jeg hadde av kunnskaper. Litt tilfeldig hadde jeg fått en bok av redaktøren til en bok jeg hadde skrevet. Dette var en LCHF bok av Ulrika Davidsson. Denne boka ble utgangspunktet for det nye kostholdet, som ble påstartet i slutten av september 2011.

Månedsbladet VOF gav meg inspirasjon

En annen morsom sammenheng var at jeg på denne tiden hadde blitt kjent med Anne Lene Johnsen som er redaktør i VOF. Hun ga meg noen blader og ba meg lese. Jeg endret kosten og vekten gikk fort nedover og magen ble bedre. Jeg sendte fortsatt inn Calprotectin prøver til Bærum sykehus, disse viste en liten forbedring, men ikke nok til å konkludere med at kostholdet hadde hjulpet i følge legen. Han mente fortsatt at dette var uforsvarlig og rådet meg til å spise vanlig kost. Jeg fikk vite at personer med høyt innhold av Calprotectin over lang tid kunne utvikle tarmkreft. Jeg sa at jeg ville fortsette å prøve dette i et år til, for så se om det var en forbedring. Etter dette fikk jeg ny lege på Bærum sykehus.

Jeg ble ikke helt bra av kostendringene og Sofie Hexeberg anbefalte meg å kutte ut melk

I november fikk jeg smertene tilbake og bestemte meg for å oppsøke Sofie Hexeberg. Vi ble enige om at jeg skulle kutte ut alt av melkeprodukter, og holde meg til ”steinalderkost”. Etter møtet med Sofie dro jeg rett til bokhandelen og kjøpte ”Matrevolusjoen” av Andreas Eenfeldt og en flaske Udo’s Choice oljeblanding på helsekosten. Dette skulle bli starten på min nye (revolusjonerende) frokost og syn på kosthold.

Det tok ikke lang tid før smertene forsvant, men Sofie var veldig klar på at jeg måtte ha tålmodighet. ”Du har spist det samme i 30 år, kroppen trenger lang tid på å tilpasse seg” fortalte hun. Jeg innførte kostholdsdagbok og var ekstremt nøye med hva jeg spiste. Kun naturlige råvarer som kjøtt, fisk, egg, bær, grønnsaker og krydderurter, nøtter og ulike oljer av god kvalitet. I tillegg tok jeg 125 mikrogram D‐vitamin gjennom hele vinteren. Jeg ”skeiet” aldri ut med alkohol eller andre matvarer. Julaften og nyttårsaften var intet unntak.

Calprotectin testen ble bedre

Jeg var samtidig i kontakt med Bærum sykehus (med ny lege), og det neste resultatet på Calprotectin testen var gledelig: 81 mg/kg (tidligere hadde den ligget på over 600 mg/kg). Var jeg på vei mot å bli kvitt sykdommen? Legen jeg da var hos var i hvert fall veldig nysgjerrig, og kunne fortelle at jeg hadde vært et samtaleemne på morgenmøtet. Vi ble enige om at han skulle følge meg opp under mine forutsetninger. Vi gjorde også en avtale (før det gode resultatet), at jeg skulle prøve omlegging av kosthold i ca. 1 år.

Steinalderkosten gjorde meg symptomfri

Magen har etter omleggingen til ”steinalderkost” vært symptomfri, jeg har i det siste begynt å introdusere litt melkeprodukter som smør til steking og litt ost, uten problemer. Siste måling av Calprotectin var 31 mg/kg. Referanseområde er <50 mg/kg. Tarmen er nå uten betennelse/inflammasjon. Jeg merket en spesiell bedring etter innføring av mer kokosfett i kosten. Aldri har jeg hatt mer overskudd, og jeg trener 1–2 ganger om dagen uten problemer. Jeg gikk ned fra 88 kr til 75 kg uten trening, da jeg begynte å trene igjen gikk jeg ned til 71,5 kg, som er min nåværende vekt.

Jeg blir dårlig ved inntak av stivelse og sukker

Den senere tid har jeg prøvd å spise pizza med tynn bunn, noe ris, potet eller pasta. Ved to anledninger har jeg spist is. Når jeg spiser mel får jeg vondt i magen og løs avføring. Spiser jeg andre karbohydratrike matvarer blir jeg bare slapp og orker ikke annet enn å ligge på sofaen. Jeg føler meg syk, slapp, trøtt og uten energi. Poteter i små mengder går uten problemer.

Fra dag én fikk jeg støtte av kona til å gjøre dette, og jeg hadde nok ikke fått det til uten henne. Det tok ikke lang tid før også datteren vår gikk bort fra grøt og et karbohydratrikt kosthold og over på mer fettrikt kosthold.

Etter omleggingen av kostholdet har jeg:

• Blitt symptomfri av Crohns sykdom (+ normalisert avføring)
• All kviseproblematikk er borte
• Sure oppstøt og halsbrann er borte
• Har mer overskudd
• All tarmgass er borte
• Ikke lenger plaget med tørr hud (selv på vinteren)
• Blir ikke svimmel og slapp hvis jeg ikke har spist på en stund
• Vektreduksjon fra 88 kg (27,7 i BMI) til 71,5 kg (22,4 i BMI), navlemål fra 96 cm til 82,5 cm, brystmål fra 106,5 cm til 98 cm
• Bedre restitusjon etter trening og har mer energi under trening
• LDL-kolesterolet er halvert og HDL-kolesterol er nesten doblet
• Mer stabilt humør/mindre humørsvingninger
• Bedre søvn (ikke oppvåkninger om natten)

Dette spiser jeg:

Mange i familien min har endret kosten med gode resultater

I begynnelsen møtte vi mye skepsis fra familie og en del venner. Noen er kritiske, og vi opplever at noen snakker negativt om at vi ikke serverer brus, godteri og kaker i bursdager. Andre har etter hvert som resultatene har kommet, endret kosten selv. Mamma, pappa, bror og hans samboer, svigerfar og kona hans har endret kosthold med godt resultat. Ikke alle gjør det samme, men en fellesnevner er at de har kuttet ut brus, godteri, ferdigmat/halvfabrikata, ris og pasta. De har minimert poteter og brød (noen spiser lavkarbobrød). Alle forteller om vektnedgang og bedre helse.

Hilsen Anders G. Kindberg